raagraaum

Denne bloggen fortsetter her.

Den svært så anti-rød-grønne Arnfinn Pettersen påberoper seg å ha vært først ute mot det mange har sett som et angrep på ytringsfrihetenn i sin blogg.

Det kan være grunnen til den grove konspirasjonsteoretiseringen omkring forslaget.

For hvem kan vel tro på at statssekretærer, ministre, partiledere, stortingsrepresentanter og statsministeren virkelig mente det når de sa at endringene i "rasismeparagrafen" ikke skulle føre til noen innstramming i forhold til gjeldende praksis når det gjelder blasfemi?

Og den loven har som kjent sovet godt siden Arnulf Øverland ble frikjent etter foredraget Kristendommen, den Tiende landeplage i 1933. Det ble ikke reist noen tiltale mot Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk da han publiserte de såkalte "muhammedtegningene".

Like vel oppsto det en koalisjon som spenner fra konservative ateister til muslimhatende kristne, der man påsto at endringene skulle forby publisering av materiale som "muhammedtegningene". Man mante fram et bilde der sånær enhver ytring som noen kunne finne støtende overfor noens personlige livssyn skulle straffes.

Journalister elsker jo denslags. Stor konflikt gir store overskrifter.

At det hele var noe så enkelt som dårlig forarbeide i denne tida da jeg håper alle våre ledende politikere arbeider for å få oss gjennom finanskrisa - det blir  jo ikke noe moro av sånt. I tillegg ligger det et "instinkt" hos enher skrivende person (og andre ytrende). Vi er for ytringsfrihet, ikke sant?

Og politikere juger som kjent hele tida.

Det er virkelighetsbildet som har skjemmet denne kampanjen. Ikke en konspirasjon på størrelse med at GWB sto bak 11.9.

Bare en liten norsk andedamkonspirasjon. Vi kan jo ikke vente noe annet når de borgerlige partiene ikke har hatt noe annet å gjøre de siste tre årene enn å stirre surt i kameraet og være dypt sjokkert.

Over hva som helst.

Atle Frenvik Sveen skriver i sin blog:

"Jeg personlig mener at med en slik lov vil religion bli forbudt, de fleste religioner mener jo at man skal drepe de vantro, og det er jo det samme som å oppfordre til drap på andre religioner. Det er vel ?krenkende? nok?"

... og der gikk vi glipp av en fantastisk sjanse. John Lennons "Imagine"-utopi.

Dette er et forsøk på å tenke prinsipielt samt ha flere tanker i hodet på en gang.

For det første - med unnak av en tegning, var tegningerne Jyllandsposten trykte så dårlige at de knapt kan sies å være ytringer.

Alle tegningene var sannsynligvis ment å provosere, å lage leven.

Den ene tegningen jeg opplever som en ytring var den med bomba i turbanen. Den vil bli stående som en klassiker.

Så langt - ingen grunn til at for eksempel Magazinet skulle gjengi dem.

Men. Så kom rekaksjonene - både i Danmark, Norge og i den muslimske verden. Ambassader ble angrepet mens politiet sto og så på.

Da ble det en plikt for våre media å gjengi tegningene. Da ble det en svikt i informasjonsplikten media har å ikke våge trykke dem.

Joda, jeg har undertegna et av oppropene mot å ta inn blasfemi i den nye straffeloven.

Etter at jeg fant et hvor det var minimalt sannsynlig å finne Hege Storhaug og andre ekstremister.

Men samtidig.

Det er noen som ser for seg de merkeligste konsekvenser av en slik paragraf.

En paragraf vi altså ikke så langt har sett formulert. Uten forskrifter.

Senterpartiet gjentar om og om igjen at det ikke er snakk om noen skjerpelse - heller tvert imot.

I Norge har vi - i alle fall så langt - et prinsipp om at lovgivers intensjon skal ligge til grunn for lovfortolkningen. Det vil si at når Høyesterett eventuelt skal bestemme, så må alt som til nå har vært tillatt kunne gjøres straffritt. Arnulf Øverlands foredrag på 30-tallet. Life of Brian. Finn Jors barnehagetegning. Tramteatret.

Samt de famøse Muhammedtegningene. (Som jeg skal kommentere etterpå, siden de nå en gang er nevnt.)

Det gjør at jeg har vondt for å forstå hva det er som dekkes. Det vil si - hva kan straffes som ikke dekkes av andre paragrafer? Jeg er nettopp ferdig med Ian Kershaws store Hitler-biografi. Og forsøker å tenke på hans uttalelser om jøder (samt en del andre). Dekkes ikke sånt av alt fra forbud mot å oppfordre til straffbare handlinger - til de unntakene fra ytringsfriheten som gis etnisistet, seksuell legning og etnisitet?

Jeg er ikke sikker på at dette går inn i historien som en intendert sovende paragraf.

Noe som er idiotisk.

Men ikke en fare for demokrati og frihet, akkurat.

Det sagt - det bekymrer meg at formen motstanden tar kan minne om byarroganse overfor Senterpartiet. For eksempel den eller sånn rimelig saklige og sindige Arnfinn Pettersen.

For en gangs skyld "hitler" han så det overgår FRPU!

Bondepartiet tok oppgjøret med sine tvilsomme tanker. Det samme kan ikke sies om diverse andre borgerlige partier i Norge. Og Senterpartiet er langt fra noe storbondeparti.

Det sagt - det er like lite sannsynlig at jeg stemmer Senterpartiet som Arnfinn Pettersen.

Samt at også jeg kjenner til storbødnedes arroganse. Jeg er også oppvokst der hvor 200 mål var bare litt over et småbruk, hvis det ikke var mye skog, da.

test

For noe rundt tjue år siden brukte både Røde Kors og Forsvaret en teknikk som kalles søkevinkler - eller ønskekvist som jeg er vant til fra barndommen. Når det gikk et snøras og noen lå under det, trasket mennesker som mente at de hadde spesielle evner hit og dit og "påviste" hvor det lå noen.

En skeptiker og professor i Bergen, Rolf Manne, utfordret disse menneskene til en kontrollert test. Mennesker ble gravd ned, området ble delt opp i ruter, og så kom søkevinkeloperatørene.

For å gjøre en lang historie kort, og komme til poenget: Det viste seg at de som gikk med søkevinklene påviste rett rute i nøyaktig samme omfang som ren tilfeldighet. Hvis jeg husker rett var resultatet nesten for godt til å være sant.

Konklusjonen ethvert vettu menneske må slutte er at det er meningsløst å bruke søkevinkler. Heller da gjette, og sette søkevinkeloperatørene inn til å grave på  måfå.

Men så kommer spørsmålet fra de som så gjerne vil tro - hvorfor skal vi ikke være åpne? Det kan jo like vel være noe i det, selv om akkurat de søkevinkeloperatørene ikke greide det. Det kan være noen som har disse evnene?

Det høres ut som et fornuftig argument. Men det er bare til resten av historien fortelles.

Hva gjorde man så? Jo, tester viste at spesielt trente hunder virkelig finner mennesker under snøras.

Jeg vet ikke hvor mange mennesker i Norge som har Rolf Manne å takke for at de er i live i dag. Men uten en "trangsynt skeptiker" ville mange av dem bli funnet neste vår - eller når isen smelter.

Mange mennesker blander sammen tilfeldighet og uten årsak. Det er en av grunnene til at mange tror på såkalt overnaturlige krefter. Det vil si at naturlovene ikke gjelder for akkurat dette fenomenet.

Men, når kulene triller før de en etter en renner ned i røret som gir oss lottotallene hver onsdag og lørdag, så er det helt tilfeldig hvilke trall som blir trukket ut. Samtidig bestemmes hva som skjer av velkjente fysiske lover. Det er ingen motsetning. For å teste om en lottokulemaskin gir samme sjanse til alle, er det bare å følge med over tid hvo ofte hvert tall har forekommet. Hvis maskinen er korrekt konstruert, vil det etter hvert bli  mer og mer tydelig at sjansen for hvert enkelt tall er nøyaktig lik.

Tilfeldig betyr altså at det er umulig å gjette på forhånd hva resultatet kan bli. Slår vi kron og  mynt skal det bli 50% kron og 50% mynt. Bruker vi en terning skal 1, 2, 3, 4, 5 og 6 forekomme like ofte - over tid.

Mange vil nå tro at hvis en har kastet terning 5 ganger og fått bare seksere, så er sjansen for å få en sjette sekser mye mindre enn for å få 1, 2, 3, 4 eller 5. Det er feil: Sjansen er akkurat like stor som ved første kast. Samtidig er sjansen for at en ludospiller skal kaste 6 seksere mye mindre enn 1 sekser.

Det at mennesker har vanskelig for  å se dette, er utnyttet av svindlere så lenge svindel har foregått. En av de morsomste var en lege som i begynnelsen av forrige århundre tilbød en behandling til kvinner som ville få et barn av spesielt kjønn. Han reklamerte med at denne behandlingen garantert virket, og hvis noen ikke fikk det de ønsket seg, fikk de pengene tilbake.

Hvor mye tjente han? Nøyaktig halvparten av honoraret for "behandlingen." Vel, sannsynligvis litt mer, fordi det er ikke alle som krever pengene tilbake i slike situasjoner. Man er kanskje flau over å ha latt seg lure. Eller glømmer det. Og så er jo ungen der, og det føles litt ekkelt å skulle reklamere.

For å unngå å gå i disse fellene bruker forskere statistiske metoder. Disse brukes blant annet på å kunne se forskjellen mellom noe som virkelig er tilfeldig, og hva som ikke er det. Og når vi ser at noe ikke er virkelig tilfeldig, så må det forekomme en eller annen årsak til det.

Det leder oss til neste trinn - hva er en årsak?

En årsak er en det som skiller mellom om noe skjer eller ikke. Årsaken må altså være forut i tid for den som vi undersøker. Og vi må være sikre på at hvis ikke årsaken hadde skjedd, så ville heller ikke det vi undersøker ha skjedd.

Noget sær opplevelse i går kveld. Hansen forteller om sine telefoner til Snåsakaill'n, healerlederen tar det hele til inntekt for seg og sine, NAFKAM-lederen viser til forskning som ikke er i nærheten av å tilfredsstille kravene til forskning, mikrobiologen sier det som er sant, men på en måte som nok går over hodet på de fleste, lederen av Human-Etisk forbund sier like så riktige selvfølgeligheter, og psykiateren unnlater den ene av de to mest sannsynlige forklaringen på hvorfor Hansen junior endret atferd etter telefonene til Snåsakaill'n.

Den han nevnte, at det er tilfeldigheter, forventninger, placeboeffekt - er en god nok forklaring, det er ikke det. Men den stanger fort i veggen fordi "folk flest" lar seg lure av påstander om at placeboeffekt krever at den syke tror på det, og at i alle fall et nyfødt barn dermed ikke ... noe i den duren.

De av oss som vet hva placeboeffekt er, har ikke problemer med det. Placeboeffekten er årsaken til at en god utprøving av medisin (etc) krever dobbelt blinding. Det vil si at verken pasient eller den som gir medisin/behandling skal kjenne til hva som er luremedisin og ikke.

Når det i tillegg er slik at barnet er i slutten av den tid kolikk går over av seg selv, blir sannsynligheten for disse to forklaringene overveldende: Placebo og/eller tilfeldigheter.

Men det er en annen mulighet som alle med barn bør kjenne seg igjen i. Og den er ikke i motstrid med placeboeffekten:. Den bør være lett å forstå for alle som har/har hatt barn, og er i stand til å gjøre en enkel observasjon.

Barn, fra første dag i livet, har en egen evne til å oppdage forandringer hos foreldrene. Kolikkbarnforeldre er, etter noen uker, temmelig fortvilte - som Bjarne Håkon Hansen så riktig sa. Så ringer man til Snåsakaill'n. Hva gjør Snåsakaill'n? Spør om årsaken til at fylkesordføreren ringer? Nei, han går inn i en lengere samtale om saker Hansen er opptatt av. Førsts når saken bringes på banen går han inn på det, ganske kort.

Hva er forskjellen mellom før denne telefonen, og etter? Hansen og kona opplever en lettelse, et håp, ser en mulighet for at plagene snart er over.

De senker skuldrene, ungen slapper også av, krampene i magen gir seg, og naturen går sin gang.

Dermed har vi også forklart Snåsakaill'n sine evner. Han er en mester i å berolige mennesker. Vi har forskjellige sosiale evner (som jeg omtalte kort tidligere om IQ).

Altså - min hypotese er: Snåsakaill'n har spesielle evner - men de er like naturlige som alle andre evner.

Hva skjer hvis vi gir noen mennesker i oppgave å legge er puslespill? Det  må være såpass vanskelig at det er utfordrende, men ikke umulig å få til innen rimelig tid.

Så gir vi halvparten beskjed om at de var usedvanlig flinke til å legge puslespill, og halvparten at de var dårlige - for eksempel brukte uvanlig lang tid.

Men det er helt tilfeldig hvem som får beskjed om at de var flinke, og hvem som fikk beskjed om at de var dårlige. Tilfeldig betyr her at man trekker lodd, bruker en lottomaskin eller bruker en random number generator på en datamaskin.

Hvor flinke den enkelte var til å løse oppgaven hadr altså ikke noe som helst med hvem som be fortalt at de var det.

Så kommer intervjuet, der de blir spurt ut om sin innsats.

Da kommer det igjen: De som ble fortalt at de var flinke, gir seg selv æren for dette. De opplever det som en bekreftelse på at de er intelligente, smarte, lure.

Mens de som ble fortalt at de ikke var så flinke, hva sier de? De forsøker å bortforklare det hele. Det skjedde noe som forstyrret dem, De hadde en dårlig dag. Eller - puslespill er egentlig ikke så viktig å få til. Det var så dumt at de ikke orket å konsentrere seg.

Før jeg fortsetter om hvorfor vi lurer oss selv:

En TV-stasjon (Discovery? TVNorge?) hadde for noen måneder siden en serie som skulle vise hvordan forskjellige former for svindel utføres. Blant de som ble vist var også det kjente "tre beger-spillet".

Det ble behendig illustrert med juks, et par hjelpere, samt at bedrageren flytter seg fra sted til sted etter kort tid.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes mennesker som utfører dette tricket på denne måten. Selv svindlere kan være dumme. Men hvorfor være tre personer og drive med juks når spillet av seg selv gir svindleren 2/3 av det som "investeres"?

Det som skjer er dette. Man tar tre ugjennomsiktige beger og en gjenstand som legges under et av dem. Så f lyttes de raskt omkring, og spilleren får gjette på hvor gjenstanden ligger.

Spilleren har 1/3 sjanse for å gjette riktig.Svindleren kan godt la en tilfeldig forbipasserende flytte på begerne, for han har 2/3 sjanse for at gevisten tilfaller ham.

Hvorfor vil så mange (inkludert et TV-team som skal granske dette) gå fem på her?

Svaret er enkelt. Vi mennesker er uhyre dårlige til å forstå statistiske sammenhenger.

Derfor insisterer en del av oss på: Gi meg tallene før jeg tror!

Hva skjer hvis vi stiller spørsmålet: "Hvor flink er du til å kjøre bil? Svar ved å rangere deg på en skala fra 1 til 10, der 1 er svært dårlig, 5 er middels, og 10 er svært mye bedre enn andre," - hva vil vi finne?

Hvis vi er gode til å vurdere oss selv, ville de aller fleste svare 5. Og i alle fall, gjennomsnittet burde bli 5, ikke sant?

Men nei, slik er det ikke. Vi rangerer oss som langt bedre enn andre. Selv bilførere som nettop har vært involvert i ei trafikkulykke mener de kjører bedre enn andre.

På dette grunnlag kan vi si at den siste man skal spørre om noe, er seg selv. Egenrapportering er upålitelig. Den gamle psykologiske metoden introspeksjon er, om ikke ubrukelig, så beheftet med systematiske feil.

Men hva om vi blir nødt til å innse at vi kanskje ikke en gang er middelmådige, men rett og slett dårligere til noe enn mennesker vi omgås?

Mer om det i neste ...

Den som har gratisblogger må finne seg i at til dels svært spesielle annonser plasseres i den. Nå og da blir det ganske  morsomt.

I dag var det denne:

Gjennomsnitt norsk IQ =98

Advokat Scjødt fortsetter med tåkeprat - denne gangen i Morgenbladet.

Her er "logikken" - også kalt Schjødts usikkerhetsrrelasjon:

Hvis noe er overnaturlig, kan det ikke finnes med vitenskapelige midler.
Hvis noe ikke kan finnes med vitenskapelige midler, er det overnaturlig.

Mer - og saklig - kommentar fra Asbjørn Dyrendahl.

Det bor en gammel mann i Snåsa, som har en viss evne til å få folk til å kjenne seg  bedre.

I alle fall for en stund. Og i alle fall for mindre alvorlige plager.

Det er ingen sensasjon. Placebo, tilfeldigheter, når i et sykdomsforløp man oppsøker "healer" +++ er god nok forklaring. For ikke å snakke om de erindringsforskyvninger som mennesker som kan "cold reading" kan forårsake.

Sensasjonen er hvordan norske journalister går på at Kolloen og Schjødt kaller seg skeptiske.

Advokat Schjødt er antroposof. Antroposofer er per definisjon ikke skeptikere - de er usedvanlig godtroende overfor en rekke fenomener som for lengst er avvist ved forskning, som for eksempel homeopati.

Kolloen - hva hans utgangspunkt er vet jeg ikke - men ved å velge en antroposof som "sannhetsvitne" definerer han seg selv ut.

NRK-programmet "Schrødingers katt" har utfordret Snåsakaill'n til en test på hans såkalte "synskhet".
Men da backer  han ut.

Før det har jeg levd i den villfarelse at han er et ærlig menneske som uten å vite hva han gjør har oppdaget fenomenet cold reading.

Nå heller jeg mer til at han vet at slike fenomener er blitt forsket på i hundreogfemti år eller sånn - uten at de har latt seg påvise. Og at hans ego ikke ville tåle det som Schrødingers katt ville finne.

Cathrine Krøger går i den gamle fella - å bedømme fortidens litteratur etter nåtidens verden.

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/12/15/558277.html

"Knut Nærum går Margrethe Munthe i næringen når han rimer fram de brutale straffene som venter ulydige barn."

Det er bare det - Margrethe Munthe var ikke noen moralist. I ei tid da ørefiker og ris på blanke messingen var antatt nødvendig for å lære unger folkeskikk, fikk hun det for seg at unger lærer bedre ved å synge enn av å bli slått.

Margrethe Munthe var først og fremst en humanist på barnas vegne. De som kaller henne moralist viser først og fremst sin mangel på kunnskap.

Begrepet "politisk korrekt" brukes ofte av konservative - om liberale/radikale meninger. Som sådan erstatter jeg det av og til med "konservativt korrekt" eller "kristen-konservativ korrekt." Men i bloggen Den tvilsomme humanist 9. desember beskriver Arnfinn Pettersen det slik:

Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.

For det åpner for at begrepet er like anvendelig for ferdiglagde meninger blant konservative, liberalister og hva som helst.

Og det beste er at det er en erklært konservativ som sier dette.

USA under George Bush har økt våpeneksporten betydelig. Særlig til de følgende:

Pakistan, Saudi-Arabia, Irak, Forente arabiske emirater, Kuwait, Egypt, Colombia, Jordan, Bahrain, Oman, Marokko, Jemen og Tunisia

Pakistan og Marokko kan kanskje kalles demokratier, men med betydelige menneskerettighetsproblemer. La oss være snille og ta med Jordan i samme slengen. Egypt og Colombia har vel en slags valgsystem, men nei.

Den som hevder at menneskerettighetsbruddene på Cuba er større enn denne gjengen stater får problemer.

http://www.nettavisen.no/verden/article2467844.ece

Det var en gang at appelsiner kom pakket i silkepapir med påtrykt sort og opprinnelsesland. Slik var det før RIMI-hagen hadde tatt fra oss friheten til å velge.

Noen butikker har i det siste begynt å opplyse om opprinnelsesland, og stor var min glede da jeg i fjor fant Sør-Afrikanske appelsiner i en nærliggende MAXI-butikk.

Men også skepsisen - det ble med en liten pose første gang.

Som regel smaker det en likte i barndommen slettes ikke så godt i dag. Men, selv om de ikke var pakket i silkepapir, og på vanlig måte slengt i haug i fruktavdelingen på butikken, smaken var vidunderlig.

Da vi kom tilbake var det bare noen få Sør-Afrikanske appelsiner igjen, og omtrent halvparten var ikke brukbare. (*) Neste gang spurte vi - og fikk til svar: "Ja, vi skulle også gjerne vite hvordan vi får tak i dem."

I tillegg til å minne om hvordan den moderne kapitalismen tar fra oss friheten til å velge, vil jeg si litt om et område der høyresiden i Norge har all grunn til å ta et oppgjør med sine holdninger: Rasistregimet i Sør-Afrika.

Så sent som siste halvdel av 1980-tallet advarte mer mørkeblå lokalaviser som Tønsberg Blad og Drammens Tidende Buskerud Blad mot den farlige kommunisten Nelson Mandela. Hans mål var, ifølge de mørkeblå, å ødelegge demokratiet og innføre et kommunistisk styresett.

Ja demokrati. De mørkeblå så på det lille mindretallets diktatur overfor flertallet som demokrati. I det heletatt, begrepet "demokrati" hadde for de mørkeblå betydningen antisosialistisk/antikommunistisk.

Med årene er jeg  blitt mer og mer tvilende til boykott av land der menneskerettighetene brytes. Det hjelper ikke, og gjør livet til menneskene i det aktuelle landet vanskeligere. Men i ett tilfelle hjalp det: Sør-Afrika.

Så jeg er stolt over å ha vært del av de som ikke kjøpte sørafrikanske appelsiner, og dermed vært med på presset som førte til demokrati i Sør-Afrika. Et demokrati med store utfordringer, på langt nær noe idealsamfunn. Men på vei.

Mine jevnaldrende mørkeblå var "prinsipielt mot økonomisk boykott."

Det vil si, unntatt Kuba, da. Det eneste boykotten av Kuba har ført med seg er fattigdom, mer undertrykkelse og nød. Men man kunne jo ikke ha det slik at sosialistiske eksperimenter lyktes, slik som her i Norden.

(De sørafrikanske appelsinene hadde en kort tilstedeværelse også dette året, men forsvant så alt for fort.)



.....................

(*) Hvordan vet man om appelsiner er verd å kjøpe? Den skal være fast og blank. Ikke myk og/eller matt i skinnet. Og, selvfølgelig, ikke ha slagskader fra uopplyste butikkansatte som tømmer og kaster frukt opp i bingene.

I en omtale av filmen om Baader Meinhof, ble spørsmålet stilt: Hvordan kunne de bli terrorister? Hvorfor?

Filmen gir tydeligvis ikke svar.

Jeg er på alder med medlemmene i Rote Armee Fraktion, og delte mye av kritikken mot samfunn der makthaverne aktivt motarbeidet nytenking.  Men i Norge var vi så heldige at det er forbudt å sette inn soldater mot sivilbefolkningen, og at det aldri kom så langt at politiet tok liv i sine forsøk på å undertrykke venstresida. Kanskje hovedgrunnen var det ubevæpnede norske politiet?

Norge hadde også tatt et temmelig kraftig oppgjør med nazistene, rent generelt. I en del tilfeller åpenbart for sterkt, for urettferdig. Men et område så man bort fra: De som hadde tjent seg rike på å handle med okkupasjonsmakten.

En del andre greide også forbløffende raskt å få sine nazistiske sympatier til å bli akseptert som anti-kommunisme. Resultatet så man kanskje best i Heimevernet, som et stykke ut på seksti- og søttitallet var sterkt infiltrert av mer eller mindre nye nazister med kontakter til sentrale gammelnazister.

Offisielt ble dette benektet, selv etter at "Hadelandsdrapene" kledde av trollet, men rett skal være rett. Opprenskningen innen Heimevernet var betydelig.

Som regel opplever jeg at yngre mennesker ikke aner om den meningsundertrykkingen som førte til at noen av oss fikk sympati med regimer som i ettertid har vist seg å være mindre bra eller direkte forferdelige. Det yngre mennesker bør ha fått med seg, er at de aller fleste av oss i dag ser sannheten om disse regimene.

Men det var ikke bare vi som tok standpunkt. Helt oppe i toppen av norsk høyreside finnes det mennesker som aldri har tatt avstand fra de regimene de framhevet som gode og frihetselskende.

I dag, bare en liten episode. De fleste kjenner vel til Ole Kopreitan, han som selger merker for alle gode formål (sett fra venstresida) på Karl Johan fra ei gammel barnevogn?

Det var 17. mai omtrent midt på 60-tallet. Vietnamkrigen sto sentralt i vår oppmerksomhet. USA hadde overtatt Frankrikes kamp for å forhindre den gjenforening av Vietnam som landet var lovet gjennom Geneve-avtalen i 1954. Ole Kopreitan disponerte bil, og mens "godtfolk" med bil bandt norske flagg på bilene sine, kjørte Ole Kopp freidig fram med FNL-flagg.

Dette kom lensmann Brandt for øre, og i sin åpne Buick satte han etter synderen, fikk stoppet Ole, og beslagla flagget.

Hjemmel?

Hvem hadde behov for hjemmel når man var lensmann?